Studentlivet under pandemien

Noe som begynner å føles ut som en hel evighet siden er det «normale livet» før pandemien. Det er nesten litt rart å tenke tilbake på hvordan alt egentlig skal være fordi det er så lenge siden det har vært sånn. Jeg tror de færreste forventet at dette viruset kom til å påvirke oss i Norge på den måten det har gjort da vi først fikk høre om det. Det var hver fall utenkelig for mange av oss at det skulle vare så lenge som det har gjort til nå. Som studenter er vi vant til å kunne dra på skolen hver eneste dag å møte forelesere og de vi studerer sammen med. Vi er vant til å sitte igjen på skolen med kollokvie- og eksamensgrupper. Dette ble fort snudd på hodet da Norge begynte å stenge ned i fjor mars og da vi ikke lenger kunne være på skolen som normalt. Nå er alt digitalt og vi skal helst ikke møtes jo mindre det er helt nødvendig. 

Da vi startet med digitale forelesninger syntes jeg det var helt greit fordi man gikk inn med en innstilling om at dette bare skulle være for en liten periode. Etter hvert som tiden gikk, ble det vanskeligere å se en ende på alt sammen. Ikke bare har det vært vanskelig å motivere seg selv til å stå opp for å se forelesning på en skjerm, også at du ikke har mulighet til å møte studievennene dine for å samarbeide om det vi lærer og for å koble av etter skoletid. Et klart skille mellom skole annen aktivitet har alltid vært viktig for meg for motivasjon til å kunne gjøre det bra.

Betydningen av det sosiale

Etter min mening har det sosiale så mye å si for studietiden. For eksempel det å skulle skrive en eksamen med tre andre studenter og den eneste muligheten dere har til å samarbeide er å snakke med hverandre over nett har gjort det veldig vanskelig. Jeg har ikke fått like mye ut av å jobbe på denne måten og alt har tatt mye lengre tid. Det har selvfølgelig vært mulighet for å kunne møtes, dra på biblioteket eller lignende med kohort gruppen. Selv har jeg vært veldig skeptisk til å sitte på stappfulle T-baner til og fra byen midt i rushtidene. I tillegg til stresset med transport er biblioteket fylt med hundrevis av andre studenter, noe som har vist seg å være den største smittegruppen i Norge. Dette har ført til at vi har holdt oss hjemme. 

Utfordrende

Mye av strukturen og rutinene i hverdagen har falt helt bort fordi så og si alt du gjør i løpet av en dag skjer på samme sted. Det har vært lett å falle for fristelsen til å skulle gjøre helt andre ting eller bare bli umotivert fordi hver eneste dag ser helt lik ut. Bare det å ha muligheten til å kunne se forelesningen akkurat når det passer deg gjør det for lett å utsette. Når du ikke lenger har det som driver deg til å skulle gjøre det bra, det sosiale, struktur, avkobling osv., har studentlivet blitt mer utfordrende. 

Andre som har det kjipere enn meg

Jeg har heldigvis hatt en å kunne være sammen med under hele pandemien, noe som har vært veldig fint. Jeg har ikke følt like mye på ensomheten som veldig mange andre studenter. For ikke å snakke om alle de studentene som har flyttet til helt nye byer, bor helt alene og som så vidt rakk å bli kjent med skolen og medstudenter før de måtte holde seg hjemme. Selv om jeg syntes det er kjipt sånn som alt er nå prøver jeg også å tenke på alle studentene som har det ganske mye kjipere enn meg. Det er ikke lett å være ny i en by, ikke kjenne noen og mulighetene for å bli kjent nesten er helt borte. Mange har ikke klart å få seg jobb og mange av de som har hatt jobb har blitt permittert. Veldig mange studenter er helt avhengig av å ha denne deltidsjobben for at det skal gå rundt. Jeg ble delvis permittert i starten av pandemien. Jobben sine åpningstider ble halvert og det var ikke mye penger å tjene i en lang periode. Det ble heldigvis litt mer åpent etter hvert og etter litt tid tilbake til normalt med jobb for min del. 

Lysere tider!

Nå har vi endelig fått en vaksine til Norge. Vi vet ikke akkurat når alt blir som normalt igjen, men at man i det minste ser «lys i enden av tunnelen» har mye å si. Nå som de har satt i gang med vaksinering kan vi endelig se frem til og glede oss til et studentliv slik som det var før pandemien startet. Nå på nyåret har jeg sakte men sikkert begynt å legge inn nye rutiner i hverdagen for at det ikke skal bli like hardt når alt er tilbake til normalen. Med nytt semester og et nytt år tror jeg det er viktig å legge året som var bak oss og ha tro på at det nye året skal bli bedre! 

Bilde er tatt fra en av de mange turene jeg har gått under pandemien.

2 kommentarer til «Studentlivet under pandemien»

  1. Veldig fint første innlegg, Celine!

    Du skriver godt, har fine refleksjoner, og har god struktur og flyt i teksten din. Dette er et veldig godt utgangspunkt for videre blogging, og jeg gleder meg til å følge deg videre 🙂

    Til neste gang vil jeg utfordre deg til å legge ved bilder og underoverskrifter i innlegget ditt, for å løfte helhetsinntrykket. Da blir det mer visuelt og levende, og det blir mer oversiktlig for leseren.

    Bra jobba 🙂

    Nina

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *